Vertikal topografi - noen kommentarer til Øyvind Rimbereids Hvorfor ensomt leve og resepsjonen av den

Bernhard Ellefsen Kritiker #7, januari 2008

»Denne fotens 'form' eller figur i tre erstatter foten, som en protese som skoen alltid vil være formet av. Alle disse fantomlemmene kommer og går, passer mer eller mindre bra, tilpasser seg ikke alltid.«
Jacques Derrida

I 2006 utkom essaysamlingen Hvorfor ensomt leve, skrevet av Øyvind Rimbereid, og sjelden har en essaydebutant vært mer etablert som forfatter. Siden den skjønnlitterære debuten i 1993 har Rimbereid markert seg som en av de tyngste stemmene i norsk litteratur. Hans siste diktsamling, Solaris korrigert, ble valgt ut i en norsk kanon ved Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i 2007 på bekostning av for eksempel Tor Ulven, og samlingen gav ham Kritikerprisen. Den norske litterære offentligheten forventet derfor mye av en essaysamling, og boken ble lest og vurdert med stor begeistring av kritikerne. Essayene deler i stor grad tematisk omdreiningspunkt med Rimbereids tidligere arbeid. Han skriver om topografiske dikt, en sjanger han selv helt eller delvis er en del av, om den ensomme kunstnerens posisjon, om jazz, stamming, Georg Johannesen og Simone Weil. Hvis man skal forsøke å identifisere et prosjekt hos Rimbereid, så går tankene i retning av et ønske om å omprioritere etablerte kategorier, å utfordre den romantiske kunstinstitusjonens estetiske hegemoni og å oppvurdere tilsynelatende marginaliserte fenomener som nettopp det topografiske diktet.

Den kritiske resepsjonen har ikke i særlig grad tatt opp problemer eller usikkerhetsmomenter i essayene. Kritikernes glede har muligens lagt et lite lokk på viljen til diskusjon og uenighet. Men denne essaysamlingen er, som essaysamlinger flest, langt fra uproblematisk. John Swedenmark innleder sin anmeldelse, trykt i Kritiker nr. 5, med følgende passasje som avdekker et sentralt retorisk grep hos Rimbereid: »Øyvind Rimbereid är förtjust i pedagogiska begrepp och begreppspar«. Jeg er helt enig i denne observasjonen, men verken Swedenmark eller andre kritikere har benyttet seg av muligheten til å undersøke grunnlaget for begrepene og begrepsparene.
     I boken Sannheten i maleriet - restitusjoner av sannheten i skonummer tar Jacques Derrida for seg konflikten mellom to ulike tolkninger av et van Gogh-bilde av et par sko. Han påpeker hvordan begge tolkningene hviler på den naturlige fordommen, forforståelsen, forutanelsen, om at disse skoene er et par. Derrida spør på sitt karakteristiske vis: »hva gjør ham [eller dem] så sikker på at dette er et par sko? Hva er et par i dette tilfellet?« Tolkningene er avhengige av at skoene tilsammen utgjør et par: »paret er betingelsen for den symbolske korrespondansen«. »Det ville ikke være noen symbolsk kontrakt hvis det dreide seg om en dublett som ikke dannet et par, som ikke ville være en (og den samme) gjenstand i to deler, men en to-het innenfor en identitet.« Derrida viser hvordan tolkningene faller sammen uten den felles antagelsen at det dreier seg om et par sko. Kanskje har den kritiske mottagelsen av Øyvind Rimbereids Hvorfor ensomt leve i for stor grad tatt det for gitt at hans par er uproblematiske.

1.
Ensomhet og terror. Rimbereid tar for seg det romantiske begrepet om ensomhet i tittelessayet som innleder samlingen. Hans tese er at til tross for at vi hos den klassiske Seneca kan se tendenser til ensomhetskunst - kunsten å være ensom - så er det med renessansen, med Montaigne og senere romantikkens Rousseau, at ensomhet blir en filosofisk og eksistensiell mulighet. Den romantiske ensomheten, som skal utgjøre målet for essayets kritikk, må forstås som den grunnleggende avvisning av kultur til fordel for natur, som Caspar David Friedrichs vandrer som skuer utover tåkehavet, med ansiktet mot den transcendentale natur, og ryggen til den menneskelige sivilisasjon. Problemet er, ifølge Rimbereid, at vi har opplevd en slags romantikkens negative dialektikk, der den ensomheten som var viktig for å frigjøre individet fra tidligere tiders radikale kollektivisme, i romantikken potenseres i en ubehagelig grad og når »[d]et punktet hvor ensomheten tar til å vende seg mot seg selv og bli selvterror«. Rimbereid setter Rousseau, den fremste representanten for romantisk ensomhet med sine drømmerier, og som i motsetning til Montaigne kun skrev for og til seg selv, i sammenheng med Unabomberen Ted Kaczynski - »den intellektuelle høyreekstreme, som avbrøt sin akademiske livsbane, trakk seg tilbake til skogene i Montana, hvor han levde alene i nærmere 25 år, mens han stadig analyserte og drøftet med seg selv teknologiens angrep på naturen, og dertil sivilisasjonens undergang«. Kaczynski er »den politiske og filosofiske varianten av det paranoide, ensomme mennesket«. Rimbereid antyder her at den romantiske ensomheten står i fare for å bli til paranoid solipsisme, og at det kan finnes en annen, bedre, utsagnsposisjon som går klar av denne faren.

I sin anmeldelse i Morgenbladet leser Helge Jordheim Rimbereid ved hjelp av begrepene det »hinsidige« og det »denne-sidige«. Disse topologiske termene lades med eksistensiell og metafysisk betydning i forlengelsen av bildet av den romantiske kunstneren hos Friedrich, med ryggen mot oss og blikket mot noe »annet« og da kanskje »hinsidig«. Jordheim plasserer Rimbereid på »vår« side av denne dikotomien ved at essayene hans tar det dennesidiges synsvinkel og slår et slag for vår verden og dens plass i diktningen. Jordheim er enig med tittelessayet. Men er ikke essays en intellektuell invitasjon til uenighet? Tekstene vil diskuteres med, de vil motstand, de fordrer alt annet enn kritikere som sier »Jeg er på din side«. Jordheim skriver om potensert romantisk ensomhet, slik den blir kritisert i essayet, at det er »først hos skikkelser som mafiosoen Buscetta og matematikeren Ted Kascinski - bedre kjent som Unabomberen - at det blir klart hva som er konsekvensen av denne romantiske ensomhetserfaringen: en potensielt livsfarlig paranoia, som vokter på egne og andres minste signaler«. Dette er én side av ensomheten, nemlig den potensert romantiske. En annen er den Rimbereid, ifølge Jordheim, gjør »til noe helt og holdent dennesidig« ved for eksempel å vise at det Olav H. Hauge skriver i sine dagbøker lar en henvendt form for ensomhet komme til uttrykk: All tekst har en henvendende karakter, den gir til kjenne uttrykk, utsagn, utsigelse: UT. Det finnes altså to former for ensomhet, og her tolker jeg Rimbereid i samme retning som Jordheim: Rousseaus romantiske ensomhet er en farlig posisjon der paranoiaen alltid truer, mens Olav H. Hauges ensomhet er en sunn, selvrefleksiv og utadvendt ensomhet som tilhører denne verdenen. Men hvorfor spør ikke Jordheim Rimbereid: Kan dette også gjelde for Rousseau? Eller Kafka? Den Kafka som skriver: »Å være alene har en makt over meg som aldri svikter. Mitt indre løses opp (foreløpig bare på overflaten) og er beredt til å la noe dypere komme frem«? Er Kafka uten sted, uten verden, uten oss: UTEN? Hva er det som gjør Hauges ensomhet utadvendt i egenskap av at hans dagbøker henvender seg til oss ved å være språk, hvis den skrivende Rousseau er radikalt ensom fordi han har skrevet at han kun skriver for seg selv? Å diskutere med Rimbereids essay må innebære å gi ham grensetilfeller å tygge på: det interessante finnes sjelden i sentrum av posisjoner, eller i ekstremene, i Unabomberen og den topografiske Petter Dass, men heller der grensen blir utydelig, der teoriene mister grepet om sin gjenstand og motsetningene glir i hverandre. Slik forstått blir spørsmålet både til Jordheim og Rimbereid: hva gjør de tjuetusen sidene Unabomberen skrev i sitt eksil i Montana, og ikke minst Rousseaus drømmerier, til mindre henvendt, eller henvendende, i kraft av seg selv, i kraft av å være skrift? Slik alt språk i bunn og grunn er kommunikativt: apologien for Max Brod som reddet skriften, men sviktet sin venn? Hva gjør Rousseau og Kasczynski helt isolerte hvis »ungen som synger seg selv i søvn« synger »noe som likner noe allerede sunget«? Vi kan greit forstå at det finnes grader av ensomhet, og at noen sjatteringer av fenomenet i sine mest potenserte varianter kan utarte, men hvor går grensen, og hvordan kan vi feste så generelle merkelapper som romantikk til det ene ytterpunktet? Jordheims kritiske begrepsapparat gjør Montaignes, Senecas, Hauges og Rimbereids ensomhet til noe dennesidig, men hva er det da som gjør Rousseau til noe hinsidig? Følelsen av at det foreligger en frontlinje mellom noe dennesidig og noe hinsidig i essayet deler jeg med Jordheim, men det er langt fra uproblematisk, snarere tvert imot: Vi må spørre om disse to skoene er et par?

2.
Stedet og individet som forsvant. Den dialektiske retorikken, polariseringen og adskillelsens metode, åpner for dekonstruktiv kritikk. Oppdagelsesferden i begrepene, utforskningen av nyansene, kan fort bli til en konstruert konflikt mellom skyggeposisjoner, ekstremer som ikke finnes, eller som ikke er relevante. Kritikken av Rimebereids bok har i for liten grad hatt disse fallgruvene med seg in mente, og ikke stilt seg kritisk til kategoriseringen, posisjoneringen og begrepsbruken. Men det burde den kanskje. I samlingens lengste tekst, »Om det topografiske diktet«, tar Rimbereid for seg tradisjonen for topografisk diktning, den litteraturen som forholder seg til landskapet og stedet. Han sporer dette til Petrarca, gjennom renessanse og opplysningstid, og indirekte frem til sin egen produksjon. Også dette essayet skiller mellom ulike former for diktning, og vurderer den ene formen høyere enn den andre. I Jordheims vokabular kan vi plassere det topografiske diktet innenfor det dennesidige, og den romantiske diktningen som mangler sted og landskap, tilhører det hinsidige. Men Rimbereid skriver også: »[D]et ustabile, er det ikke det vi også forbinder med menneskelig liv? Vil ikke skrift og tenkning som er ustabil, være den som best ivaretar brytningene og sprangene mellom ulike erfaringer, tanker og levemåter - liksom mennesket når det forflytter seg i en broket geografi?« En slik innsikt burde kastet lys over Rimbereids egen skrift. Det å konfrontere Rimbereid med seg selv, la ham skimte seg selv i døren, ville yte tekstene større rettferdighet enn resepsjonens konsensuspregede kritikk.

Essayet om topografisk diktning har undertittelen »Eller i stedet for en poetikk«. Og dets poetologiske implikasjoner er ikke målet for min kritikk. Problemet oppstår når essayene går fra å besvare spørsmålet »Hvordan skrive (godt)?« til det langt tyngre »Hvordan snakke sant?« Vekten faller for ofte på sistnevnte, og samtidig ligger det en kontinuerlig antagelse under, om at verden kan deles opp i par.

Petrarca »ble [...] den første som ga et subjektivt blikk på landskapet«, men der middelalderverket Hamarkrøniken hylles for sin konsekvente horisontalitet, kritiseres Petrarca for sin vertikale bevegelse. Krøniken »sprer all verdens herlighet ut over sitt tekstlige teppe, for der å løfte dem fram i samme helhet, på ett og samme plan«, mens Petrarca får bakrus etter sin sterke, personlige erfaring. Han angrer over sin jordiske ekskursjon og søker tilbake til det åndelige. Men hva da med Rimbereids eget essay? Det presser sine gjenstander, sine objekter, tekstene og deres forfattere, inn i et vertikalt mønster der en form for topografi er bedre enn en annen, der kronikørens Hamar er sterkere enn Kafkas landsby eller storby. I en søken etter den ureine litteraturen blir den rene litteraturen altfor ren. Hvor enkelt kan man avskrive Terje Vigen som »et titteskapsdikt, et aristotelisk drama i episk-dikterisk form« som »sikter mot det teleologiske [...] sluttpunktet, [...] heltens karakter eller etos«? Motstanden blir så endimensjonal, fast og kategorisert at den ureine litteraturens teleologiske sluttpunkt, karakter og patos står frem med glorie. På et gitt tidspunkt i historien lykkes forfatterne å skrive horisontal, topografisk diktning der alle sider ved den menneskelige livsførsel, levemåte, forelå på samme plan, i samme skrift. Hamarkrøniken fra midten av femtenhundretallet klarer gjennom sin mangel på fordommer og kristentro å gjøre alle aspekter ved det topografiske like viktig, like fokusert. Innenfor Rimbereids pedagogikk fremstår det som at man i antikken og middelalderen fikk bakrus hvis man hadde vært for opptatt av det jordiske og forgjengelige, og at man i renessansen ble rasjonalistisk (og i opplysningstiden enten protestantisk eller encyclopedisk). Kan ikke topografien opptre i andre former?

Den amerikanske dekonstruktivisten J. Hillis Miller skriver i sin bok Topographies - en bok Rimbereid helt sikkert har lest, men aldri henviser til - om stedlighet og landskap i litteratur, og han sier at »[t]here is always a figure in the landscape«. Det er ALLTID en figur, en person, et subjekt, et sentrum, i et landskap, et noe; og det må følgelig alltid være et sted til hver figur. Og samtidig: »Every narrative, without exception, even the most apparently abstract and inward (the stories of Maurice Blanchot or of Franz Kafka, for example), traces out in its course an arrangement of places, dwellings, and rooms joined by paths or roads.«

Er dette topografi for Rimbereid? Hvordan vurderer han stedet og figuren? I Dag og tids anmeldelse av boken, skriver Ronny Spaans: »[I] overgangen frå klassisme til romantikk blir diktinga utsett for ein reinsningsprosess som snudde på samhøvet mellom 'prosa' og 'poesi'. Det topografiske vart rydda ut av det poetiske og flytt over i fagprosaen og faglitteraturen.« I likhet med Swedenmark har han identifisert en grunnleggende strategi hos Rimbereid, nemlig den radikale reorganiseringen og omvurderingen av litteraturhistorien, der romantikken marginaliseres til fordel for førromantisk diktning som i større grad er uren, og som blander seg med det topografiske og humanistiske i en fundamentalt horisontal bevegelse. Men Spaans følger opp Jordheims relativt ukritiske aksept for disse sterke påstandene. Det er ikke slik at Rimbereid nøytralt beskriver et faktisk historisk forløp eller registrerer et generelt litterært fenomen, han lager kategorier. Det topografiske diktet, eller diktningen, slik den blir presentert, fremstår som en sjanger, og det er den som hylles, ikke slik som hos Miller; det topografiske i all diktning.



←  Till artikelarkivet