Litteraturens omgivelser

Janike Kampevold Larsen Kritiker #9, september 2008

Hvor finnes den offentlige samtalen om litteratur? Som et utgangspunkt vil jeg spissformulere: Det finnes ingen samtale i den norske litterære offentligheten, i hvert fall ikke ved første øyekast og fra et sentralt perspektiv. Det finnes spredte forsøk på å definere situasjonen, ja, men disse er som oftes lukkende istedet for åpnende. Det er få som stiller spørsmål, men noen som finner opp en tilstand de kan karakterisere utfra ideelle forestillinger om estetisk virkning.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det skrives mye om samtidslitteraturen. Men utover et mer eller mindre slapt anmelderi skrives det så å si ingenting, bortsett fra i Vagant, og i spredte artikler i Vinduet. Offentligheten består i hovedsak av to ting - av litteratur og av samtalen om litteratur slik den nedfeller seg i ulike former og medier. Når vi skal snakke om den norske litterære offentligheten, er det to forhold som er interessante å se på: hvilken litteratur kritikken (evner å) håndtere(r), og hvordan den gjør dette. Hvis vi for anledningen legger den daglige bokanmeldelsen til side, dvs. den ofte hederlige brukerveiledning, eller terningsanmelderiet, står vi tilbake med spredte forsøk på å »oppsummere«, noe som gjøres med ujevne mellomrom, oftest av en yngre mann. Når artikler av det sistnevnte slaget dukker opp, er det ofte som spissformulerte angrep på diktningen selv, mer enn som forsøk på å si noe vesentlig om litteraturen. De mest tendensiøse artiklene om litteratur oppstår der noen forsøker å gi en kritisk vurdering av »tendenser i samtidslitteraturen«. Bendik Wolds artikkel »Dikt som religionserstatning, Eller: Hva er galt med norsk samtidspoesi?«, trykt i Vinduet nr. 2, 2007, er symptomatisk nok et forsøk på å henplassere sentrale poeter i den norske samtidspoesien i et romantisk-metafysisk forsøk på å unnfly realiteter, politikk, samtale - alt uten språklig gangsyn, mener Wold.

Wold innleder med å slå fast at »poesien er i krise«. Opphavet til utsagnet er en statistisk undersøkelse gjort på telefon av Statistisk sentralbyrå - der ingen oppgir at de leser dikt for tiden. SSB's testgruppe utgjorde 1000 personer. Wold har mistet en av de sentrale omstendighetene rundt poesilesning av synes: Det har vel aldri vært slik at poesi er blitt flittig lest - relativt sett - i noen kultur. Det er oppsiktsvekkens at Wold baserer sin tese om en krise i poesien på salgs- eller lesertall, noe som aldri har vært et pålitelig mål på poesiens kvalitet eller virkekraft. Den postulerte krisen er imidlertid særlig oppsiktsvekkende ettersom den norske og skandinaviske poesien i dag - slik jeg ser det - er eksperiementell og nyskapende på en måte den ikke har vært det på svært mange år. Den henvender seg mer direkte til et politisk-sosialt virkefelt enn den har gjort på lenge, og den gjør det ikke nødvendigvis gjennom et formeksperiment, men ved blant annet å legge seg opp mot en konseptuell praksis. Det er imidlertid det angivelige formeksperimentet som er Wolds store problem: Norske poeter som Gunnar Wærness, Monica Aasprong, Tone Hødnebø, Steinar Opstad og Morten Øen hengir seg til formeksperimenter som ikke makter å tvinge poesien ut av språkets felt. De »klynger seg til det mediumspesifikke«, til en konseptualisme som er mislykket fordi dens utøvere representerer en »generell nedvurdering av forstanden«. (Den siste antagelsen bygger Wold på ulike uttalelser poetene har kommet med, ikke på lesninger deres verk.) Den norske samtidspoesiens dype krise har dermed sitt opphav i at modernismens doktriner om verkspesifisitet og autonomi fortsatt ikke er blitt devaluert og forlatt her til lands i følge Bendik Wold.

Et forsøk på å lese Wolds resonnement trinn for trinn:
    Han trekker en linje fra estetiseringen av kunsten på 1800-tallet, til Kants påstand om at virkelig kunstnerisk kvalitet er selvinnlysende og ikke behøver å argumenteres for, til Schellings idealistiske tese om at kunsten forsoner subjekt og objekt, historie og natur, frihet og nødvendighet - det uten at forstanden er den syntetiserende kraften. I tråd med Schlegels syn på verket som et »uendelig refleksjonskontinuum« der betydning aldri kan uttømmes, avgjøres eller konsolideres - ligger poetene i dag under for en forestilling om at diktet henvender seg mot en egentlig mening eller kilde - men uten at denne noen gang lar seg lokalisere. »Slik oppmuntres omverdenen til gjentatt lesning og deschiffrering - og til stadig økning av antallet litteraturvitenskapelige doktorgradsstipender«, sier Wold.

Vel, jeg vet ikke om det er doktorgraden som har gjort susen, men jeg synes ikke det er vanskelig å se at Wold har et litt enkelt historiesyn. For ham er det slik at historien finnes: man kan trekke en rød tråd gjennom den, og etablere en rett linje fra 1800-tallets estetikk til Lukacs' og Adornos formalistisk inspirerte syn på kunstens språk som noe kontrært og dermed kritisk i forhold til det hverdagsspråket som makten og propagandaen baserer seg på. Veien fra idealisme til modernisme er dermed kort og rett i Wolds fremstilling. Han trekker i tillegg noen svært forenklede paralleller mellom konseptkunsten og norsk samfunnspoesi: Der konseptkunstnere som Sol Le Witt hevder at det er ideens primat som definerer konseptkunsten, undergraver norske poeter ifølge Wold sin egen konseptualisme ved å hevde språkets primat - i tillegg til at de påstår at teoretisk kunnskap korrumperer prosessen [her mener han antageligvis skaperprosessen]. For det første: En poet kan godt ha en idé om språklighet, for eksempel om språkets billedmessighet, som er definerende for prosjektet - noe jeg vil si både Monica Aasprong og Gunnar Wærness til dels har - til forsvar for deres konseptualisme - da forutsatt at de og vi mener det er et poeng i og for seg å være konseptualistisk. For det andre: De utsagnene Wold siterer for å belegge sin påstand om norske poeters motstand mot en sann og reflektert konseptualisme, er stort sett intervjuer der poeter uttaler at de ikke selv vil teoretisere over egne verker, slett ikke uvanlig for kunstnere som har en affinitet til en uttrykksform som ikke er begrepsnær på samme måte som hverdags- eller teorispråket. Det hadde imidlertid vært interessant om Wold viste en vilje til å gå inn i lesninger som prøver å teoretisere - og dermed tenke - i forhold til disse verkene. Det hadde også vært interessant om han tok høyde for at de poetene han nevner i svært forskjellig grad overhodet kan knyttes til en konseptualisme. Selv mener jeg ikke at samtidspoesien her til lands avstenger seg fra teoretiske betraktninger - tvert i mot, og jeg skal gi et eksempel på dette avslutningsvis. Men dermed er den kanskje heller ikke i tråd med idealismens doktriner slik Wold påstår?

Bendik Wold mener å se en brist mellom det forhold at moderne dikt »krever inngående kjennskap til poesiens formhistorie« og det faktum at mange av feltets mest »toneangivende aktører« som Hødnebø, Opstad og Wærness, »er mest opptatt av å presisere at poesilesning verken betinger viten eller forstand«. Det er interessant å se at en kritiker som mener det er alarmerende at samtidspoesien er såpass gammeldags at den kan tilbakeføres til Schellings idealisme, selv anvender den eldste litteraturvitenskapelige fortolkningspraksis - nemlig den historisk-biografiske metode - den som fortolker og forklarer litterære verk ved å støtte seg på forfatterbiografi og forfatterens ekstra-litterære uttalelser.

Wolds hovedpoeng er at den norske poesien forblir autonom, at den ikke når ut over det mediumspesifikke selv når den prøver å skyve på grensene mellom det verbale og det visuelle - som Ingrid Storholmen gjør i Skamtalen Graceland og Monica Aarspong i Soldatmarkedet. Foruten et par unntak som jeg skal komme tilbake til, baserer imidlertid ikke Wold sin vurdering på en diskusjon av verkene, men på poetenes uttalelser om at det er det språklige de til syvende og sist utforsker. En faktisk lesning av verkene og en refleksjon over deres forhandlinger med det visuelle kan imidlertid fort komme til å utvide og berike vårt syn på ordet og bokstaven.

Når sluttet språket å være vårt grunnleggende og felles medium for uttrykk, vårt kommunikasjons- og refleksjonsmedium nr. 1? Lider poesien nederlag hvis den ikke makter å bryte ned skillene mellom sitt eget medium og andre kunstneriske uttrykksformer? Bendik Wold, og flere med ham, synes å sitte fast i en forestilling om at det er noe mistenkelig over en poesi som har en oppmerksomhet på eget uttrykk. Det har jo alltid poesi og forøvrig enhver annen kunstart hatt. I den norske debatten forbindes dette automatisk med den modernistiske autonomi-tenkningen. Og Wold mer enn antyder at autonomiestetikken har stått så sterk i norsk diktning at poeten ikke makter å komme ut av den: at de skriver på vane. Men hva om det er omvendt? Hva om det er kritikerne som leser på vane heller enn poesien som skriver på vane?

I den norske poesien er det lite som tyder på en klassisk modernistisk tvil med hensyn til språkets muligheter. Jeg vil heller si at det finnes en sterk tiltro til språkets muligheter blant samtidige forfattere. Når forfattere som Øyvind Rimbereid og tildels Thure Erik Lund finner opp nye språk og språkelementer, kan det ikke kalles annet enn en optimisme på vegne av uttrykksmulighetene i en virkelighet som er gjennomsyret av forflatende språkuttrykk. Likeledes kan vi godt si at de formalistiske eksperimentene som har preget litteraturen fra 1800- tallet og oppover - i en brutt, krokete og overlappende bevegelse fra Rimbaud, Appolinarie, Joyce, Beckett, Gertrud Stein, via Obstfelder og Tor Ulven til den samtidige norske poesien - mer enn å mistro språkets evne til å uttrykke en egentlighet, utforsker og eksperimenterer i dets muligheter.

Utover den sammenhengende kronikk-, kommentar- og intervjuserien Wolds artikkel skapte i Wolds egen avis Klassekampen, avstedkom hans artikkel en ny debattlinje da hans kollega Tom Egil Hverven i september 2007 tok den opp igjen - som en reaksjon på Trond Haugens kritikerpraksis, først og fremst på litlive.no. Hverven beskyldte Haugen for å være del av en poesimafia der ingen »gjør tilstrekkelig rede for hvordan og hvorfor den feller sin estetiske dommer«. Hvem som utgjør denne poesimafiaen vet vi ikke - annet enn at de ikke redegjør for hvordan de leser. De er »innforståtte kritikere og poesilesere som holder seg med estetiske regler vi andre ikke fatter«. Debatten utartet til et krasst ordskifte, med personangrep og beskyldninger om uærlighet som ingredienser. Flere innlegg var fulle av normativ synsing, påbud og autoritær, belærende etterlysning av regelverk og kriterier for lesning. Med sine idiosynkratiske utfall ga debatten inntrykk av å være basert på ulne private agendaer. Litteraturen ble det ikke mer snakk om. Foruten Haugens demonstrasjon av at det kan være like vanskelig å få barnesangen Bro, bro brille, til å »gå opp«, som å få et dikt av Steinar Opstad til å »gå opp«, forekom det ikke én diskusjon av en tekst, ikke én lansering av alternative lesemåter - annet enn Steinar Opstads egen korrigering av Bendik Wolds lesning av diktet »Blokkene om natten«.

Vi blir nødt til å spørre: Er det slik at diktningen stenger seg fra lesere, eller slik at leseren ikke alltid er kvalifisert til å møte den? Avstenger kritikeren seg fra diktningen i sitt behov for å detronisere andre kritikere? I tillegg: Hva om poesimafiaen ikke har en skjult estetisk agenda, men rett og slett eksperimenterer med lesemåter i et forsøk på å møte de nye og utfordrende uttrykkende den nå står overfor i den skandinaviske samtidspoesien?
     Lesning av litteratur handler først og fremst om gleden av over å sitte alene og lese en bok. Hvis man er heldig - en bok som aktiverer tanken, følelsen, refleksjonen - noe som igjen byr på den andre gleden: å samtale om boken etterpå, kanskje gjennom en skriftlig henvendelse til en offentlighet. Vi vil formidle at boken er god, men akkurat å forklare hvorfor kan være ganske vanskelig. Sett at man klarer det: da vil den gode lesningen røpe sine vurderingskriterier, heller enn å postulere dem. Den fine balansen i en god lesning er sjelden, og det er nok grunnen til at den offentlige samtale om litteratur sjelden blir interessant. Eller: den framstår sjelden som tilstrekkelig fristilt fra individuelle posisjoneringsbehov til ikke å bli uinteressant.

Det er debatter som de ovenfor nevnte som får meg til å tenke at kritikken er den minst interessante delen av den litterære offentligheten. Og det er lett å glemme at denne offentligheten har flere elementer: den består av litteraturen selv, av forfatterne, og av det som produseres rundt litteraturen: kritikk, intervjuer, tidsskrifter etc.

Den formen for offentlig samtale som faktisk finnes i Norge, nedfeller seg som en type produksjon - både av bøker, samtaler, av litterært klima og dermed indirekte ... av litteratur. Og vi har miljøer i dette landet der det nettopp pågår et pasjonert, utrettelig arbeid - miljøer som griper inn i hverandre, samarbeider og skaper kanaler for litteratur - festivaler, tidsskrifter, kataloger og blogger. Audiatur, nypoesi.net, Vagant, Kraftsentrum er eksempler på lav-kommersielle høyt kvalifiserte prosjekter der det finnes en pågående utveksling av synspunkter på hvilken funksjon litteraturen kan ha nå.

Dette er den konstruktive delen av offentligheten - produksjonen eller tilveiebringelsen av levedyktige fora for diskusjon, etablering av rammer der forfattere deltar, og der de publiserer sine samtaler. Poetene må finne det langt mer inspirerende å ytre seg i et av disse mediene enn å bruke tiden på å forsvare seg mot ensidige og kvelende anklager om ikke å skrive eller oppføre seg på en måte som kritikeren vil ha lettere for å forstå, lettere for å lese, lettere for å kunne anvende i sine argumenter for hvorfor et verk er godt eller dårlig.

Det beste eksempelet på dette er den siste Audiatur-katalogen: Katalog for ny poesi som ble utgitt i slutten av september 2007 - en antologi på 800 sider bestående av tekster, oversettelser, samtaler, manifester, teoretiske artikler - på flere språk og med bidragytere fra ni land. Det mest interessant som skjer i norsk litterær offentlighet er med andre ord ikke eksklusivt norsk. Slik jeg ser det har motoren bak prosjektet - dette vet jeg ikke, men det kan se slik ut - vært et ønske om å aktivere de stemmene som faktisk har noe produktivt å si om litteratur, språk oversettelse - trekke frem det som er godt, på tvers av landegrenser. Samtidig har dette relasjonsbaserte miljøet en tydelig bevissthet om at det driver en verdiskaping utenfor de store institusjonene. Verdi skapes i relasjoner, prosesser, samtaler, hendelser og en slags aksjonistisk virksomhet heller i en produksjon av monumentale verker og tydelige forfatterbilder.

Om kritikerne i den norske dagspressen hadde lest litt i denne katalogen ville de se at litteraturen er i ferd med å bryte ned grenser ikke bare mellom de klassiske mediene som litteratur og billedkunst, men også mellom diktet og landskapssteorien (Martin Högström: Framtida industrilandskap), mellom diktet og samtalen (samtalen med Mette Moestrup), diktet og manifestet (Jacques Roubauds teser om poesi), og ikke minst mellom poesi og handling (jfr. de mange aksjonistiske prosjektene katalogen gjør rede for). En av credoene for katalogen er å utforske hva kombinatorikk og selvpålagte regelverk kan fremkalle av overraskende uttrykk - der uttrykkets spill er langt viktigere enn dets forhold til en eventuell (og essensiell) mening. For meg ser det ut som om det som binder sammen alle prosjektene i denne katalogen, enda så forskjellige de er, er at de søker ut av det modernistiske diktets opptatthet av eget uttrykk - eller: de er opptatt av det, men bare som en friksjon mot andre uttrykk. Nå er som sagt dette ikke en katalog om norsk poesi, faktisk diskuterer den vel hvor norsk den norske poesien etterhvert er, men det er i hvert fall et svært dokument over gode, interessante, diskusjonsverdige språklige praksiser. Audiatur-redaksjonen gått dit de synes de finner gode prosjekter. De fremhever og diskutere det de liker, det de mener er interessant. De odler, forandrer og utvikler den hjemlige scenen - skaper stoff for inspirasjon heller enn å sable ned litteratur de ikke vil eller makter å møte.

Hva er forskjellen på en kritiker som diskuterer nøytralt, kvalifisert og åpent og en som først og fremst avfeier en hel poetisk bevegelse uten diskusjon? Hva er forskjellen på et dikt og en lesning av diktet?

Espen Stueland publiserer i Vinduet 2/2006, et år før Bendik Wolds artikkel, en lesning av poesiåret 2005. Han skriver ikke om alle bøkene, dvs. ikke om dem han ikke finner interessante - en holdning jeg har stor sympati for. Stueland vedgår dermed at det er det han får ut av et dikt, hans evne til å møte det, som er interessant. Men hopp: I omtalen av Vemund Solheim Ådlands Profylaktisk skjønnhet er Stueland mest opptatt av Arve Kleivas anmeldelse av denne (Dagsavisen, 01.10.2003): »Når jeg leser anmeldelsen, er det Kleiva eller Profylaktisk skjønnhet jeg forstår?« (Her må bemerkes at Kleiva ikke anmeldte Profylaktisk skjønnhet, men den lille Gasspedal-utgivelsen Sep pran ek, som siden ble innlemmet i Profylaktisk skjønnhet som kom ut på Cappelen).

Ådlands poesi er en konkretistisk lydeksperimenterende poesi der betydningen bare oppstår av og til, nærmest vrir seg ut av lydmønsteret som anslag til betydning. Lydene selv, f.eks. »Ok. Brole - fni ek. Ok bo« sier ingenting, men de kan minne om mange ord - ikke minst minner de meg som leser ofte på redselen for språklyder jeg ikke forstår, det intimiderende og begjærlige i å bli fanget av lyden i et ord, dermed høre det som om det var for første gangen, å ha glemt dets betydning og måtte spørre: hva betyr det?

Når jeg tar opp dette eksempelet er det fordi Stuelands avvisning både av Ådlands dikt og Kleivas omtale av dem, er emblematisk for en tendens til å avvise det eksperimenterende uttrykket - i Stuelands tilfelle fordi han mener poeten ikke har noenting å si.

Arve Kleivas Dagsavisen-anmeldelse av Ådland er en klar tekst der han blant annet sier: »'Sep pran ek' stanser og blir stående ved grensen til et hvilket som helst språk, kjent eller ukjent, dets tilblivelse eller undergang i glemsel, en mer enn tvetydig sone, og likevel et uvanlig skarpt uttrykk«. Han avslutter med å detronisere »vanskelighetsgraden« i diktet med noenlunde samme grep som Trond Haugen benytter når han påstår at det ikke er vanskeligere å lese Opstad enn å lese »Bro, bro, brille«. Kleiva: »Skulle man sammenligne 'Sep pran ek' med annen norsk poesi, er kanskje Prøysen brukbar. Også hans dikt er åpne, allment tilgjengelige, også der kan man havne i det ukjente mens uttrykket ved første øyekast så jevnt og oversiktlig ut«.

Til tross for den manglende evnen til å utvise nysgjerrighet for andres lesninger, og til tross for en manglende anerkjennelse av den sammenblandingen av dikt og tenkning som mye av den gode litteraturkommentaren bedriver, viser Stuelands artikkel, i skarp motsetning til Wolds, hvor sammensatt den norske poesien er. Hans lesning av Ådland er bare én av 14-15 lesninger av et bredt utvalg poesi fra året 2005.

Morgenbladet 15. desember 2006: Trond Berg Eriksen »anmelder« Thure Erik Lunds essaysamling Om de nye norske byene. Thure Erik Lund har skrevet en rekke romaner der han utfolder en sterk og selvstendig tenkning rundt globale teknostrukturer og den medialt formete konsumbevisstheten - som han hele tiden setter opp mot det gamle og det ekte norske - som han holder opp både som noe ulidelig avlegs og noe paradisisk. Den gamle, enkle, sta norskheten fremstår som like umulig å nå som naturen - hva den etterhvert måtte være. Det menneskelige og det teknologiske er blitt umulig å skille fra hverandre. Vi er fanget i mediale strukturer som sitter så dypt at det er umulig å komme ut av dem.

Om de nye norske byene er en essaysamling der Lund i flere små tekster forsøker å utvide sine refleksjoner omkring språklig, nasjonal, teknologisk og naturlig identitet til essayet som genre, til bydannelse, og til religion som en søken ut av de teknologisk-sosiale strukturene det etterhvert er blitt umulig å unnfly. Han er i takt med en merkbar tendens i samtidslitteraturen som inkluderer f.eks. Karl Ove Knausgård, Øyvind Rimbereid og Gunnar Wærness, som alle mediterer over det jeg vil kalle en anti-metafysisk undersøkelse av fluktveier. De søker inn i verden, inn i språket og inn i naturen som et forsøk på å overskride de ulike smertene ved den menneskelige eksistensen. I tillegg viser Lund en overraskende evne til å koble seg på signifikante trender i urbanistisk teori. En opplest anmelder kunne lett grepet fatt i disse linjene i Lunds essaysamling. I stedet får vi servert et fullstendig ubegrunnet slakt, i Morgenbladet flankert med et ualminnelige tendensiøst portrett av forfatteren under tittelen »Hysterisk stemmebruk«.

Ved siden av å skrive en selvmotsigende og på alle måter utidig og dårlig begrunnet slakt av en av de mest interessante samtidsforfatterne, viser Trond Berg Eriksen den samme tendensen som Bendik Wold og Tom Egil Hverven til å kategorisere og nærmest umyndiggjøre dem som feirer et samtidig, i dette tilfellet Thure Erik Lunds, forfatterskap. Berg Eriksen kommer allerede i andre setning av sin anmeldelse til Lunds menighet: »Forfatterskapet har innbrakt ham mye ros og en liten menighet som hyller ham som en usedvanlig begavelse.« Resten av anmeldelsen er en harang av skjellsord og nedsettende betegnelser på Lunds språkbruk og skrivestil - som forøvrig ikke finnes ifølge Berg Eriksen, som i tillegg vedgår at han ikke har noen som helst interesse av å kommentere den delen av samtidslitteraturen han ikke skjønner seg på: »Jeg er for gammel til å skrive dårlige anmeldelser. Det er mange år siden jeg fant noen glede i å kjekke meg ved å skrive dritt om andre forfattere. Nå er det bare en sur plikt som av og til lempes i min retning.« Han henfaller til en privat polemikk som bare er interessant for de virkelig spesielt interesserte, dvs. de bør være like interessert i kritikeren som kritikeren er i seg selv for å få glede av polemikken.

I de offentlige debatter og henvendelser jeg nå har gått igjennom får man inntrykk av at materialitet er et forterpet, allerede utrangert oppheng noen av de nye poetene har viklet seg inn i og ikke kommer ut av igjen - og som de i hvert fall ikke orker å kommentere fordi det er så vanskelig og konseptuelt.

For de som har lest litt i den kommenterte Audiatur-katalogen: Katalog for ny poesi, vil det imidlertid fremgå at denne »nye« oppmerksomheten på ordets form og lyd, dets tilstedeværelse som »ting« i det feltet verden danner rundt oss, også er en viktig ingrediens i utforskningen av nasjonal språklighet. Når poeten undersøker verden rundt seg, undersøker hun eller han også språket som del av verden rundt seg - og mer ambisiøst språket som middel, mål og uttrykk i en utforskning av nasjonal identitet og ikke-identitet i et medialt bilde der de små språkene lever under et virtuelt trykk. Fenomenet er også omtalt av Trond Haugen i en liten tekst kalt »Norsk« i Audiatur-katalogen:

»I flere verker fra de siste åra finner vi ulike versjoner av det norske språkets overgang i andre individuelle eller kollektive språkformer: Thure Eriks Lunds tetralogi om Thomas Olsen Myrbråthen, Øyvind Rimbereids Solaris korrigert, Cornelius Jakhellns Gudenes fall og Mathias Falsbakkens mediepornofisering i The Cocka Hola Company er noen av de tydeligste eksemplene på de radikale utslagene av denne tendensen.«

Selv har jeg vært opptatt av den feiringen av språkets muligheter som den mest materialistiske poesien har gitt uttrykk for. Den har rett og slett en tiltro til språket som en skapende kraft - bokstavelig talt - noe som kanskje særlig gjelder Gunnar Wærness' senere poesi.

Der Bendik Wold leser Gunnar Wærness' dikt »Kjære bønn« som uttrykk for en lengsel etter »et selv-styrende språk, et språk som er i stand til å gripe 'Das Ding an sich'«, leser jeg heller en bønn til språket om å gi meg noe annet enn det jeg selv kan skape med det.

Wold sier: Dette syndefallet er selvfølgelig menneskets egen feil. Det er vi som bygger oss »en andre verden, og derfra titter ned på den første« (her siterer Wold Nietzsche). Han sier også: »Hangen til definisjoner er menneskehetens svøpe, men det slår visst ikke språkkritikeren [som her er Wærness] at dette beror på at vi trenger definisjonene, og at de tross alt er mindre til skade enn til gagn.« Med dette kjerneargumentet fra den analytiske språkfilosofien, »språket virker, vi trenger det«, koblet med Nietzsches prefenomenologiske språk- og forstandskritikk, demonstrerer Wold med tydelighet at han legger et ideologisk raster over Wærness' diktning som med nødvendighet fører ham utenom ett av denne diktningens hovedprosjekter, slik jeg oppfatter den. Wold leser langs ideologiske linjer som legger en altfor sterk føring på tekstene og som forlener kritikeren med et instrumentalistisk imperativ i forhold til hva diktningen bør utrette. Han demonstrerer også at han leser med vond tro idet han leter etter sitater som kan få plassert dikteren der han vil ha ham: i en metafysisk tiltro til en utilgjengelig mening der ethvert forsøk på begrepsliggjøring innebærer en reduksjon.

Wærness' diktsubjekter prøver etter min mening stadig å komme seg ut av den verden de bygger seg inn i ved hjelp av sitt språk. Wærness viser i sine dikt at han er klar over hvordan språket definerer, ja, han applauderer dets mulighet til å definere virkeligheten - samtidig demonsterer han det tilfeldige i hvordan språket definerer, det kommer an på ordet som velges. Diktet kan altså faktisk leses helt motsatt enn slik Wold leser det; »Kjære bønn« er det første diktet i samlingen Hverandres - og det er ikke et »lett« dikt - i den forstand at det lar seg løses med en kodenøkkel som får det til å gå opp klart og motstandsløst. Men det er en stor fordel å lese det sammen med resten av samlingen og med Wærness' øvrige produksjon (dette lønner seg ofte når man leser dikt), som den lille teksten Abrakadabra eller den siste samlingen Bli Verden - som faktisk allerede var utgitt i en tidligere versjon da Wold skrev sin uforsonlige kritikk; den ble i en av sine variasjoner kalt Become the thing - en tegneserielignende pamflett der ordet iscenesettes på de tegnede sidene - som del av den billedflate der det finnes både dyr, mennesker, hus og trær - og altså ord. Basale ingredienser i et menneskelig univers. En del av Wolds implisitte krav er at poetene må komme seg ut av innkapslingen i sitt medium, sitt jeg, sin søking etter egentlighet - og bevege seg ut i en tydeligere politisk hverdagslighet. Vel, Wærness' ord og billedflater er kanskje så hverdagslig som det går å bli. Han beskriver situasjoner som alle mennesker befinner seg i - og mange dyr. I diktsamlingen Takk iscenesettes eksempelvis basale kjærlighets- og maktrelasjoner. Her iscenesettes også et forholdsvis hverdagslig språk. Ett av de motstandsskapende elementene er imidlertid at Wærness liker å vektlegge de ordene som ikke er utslitte - preposisjoner, konjunksjoner, artikler - ord som er operative og grunnleggende i enhver språkbruk. (Det kan også bemerkes at Wærness har fått en tegneseriepris for sin diktsamling Bli verden - en verdsetting fra det »lavkulturelle« lesersegmentet som vel demonstrerer at Wærness kommuniserer bedre med leserne enn det Wold hevder?)

Når Wærness henvender seg til språket og sier »Kjære bønn jeg ber deg       måtte det komme/ ikke bare ord og bilder men et menneske/ gjennom dine ord   et menneske som finnes/ som kaller meg« er det begynnelsen på et dikt der ordene både er diktjegets egne og seg selv. De virker ute i verden og kan få ting til å fremtre - men ordene er langt fra å kunne påkalle eller innhente en metafysisk størrelse som Der ding an sich. Heller enn å søke noen essensialitet søker Wærness en virkning, etter min mening. Hver gang vi bruker språket skaper vi verden som resultat av vår språklighet. I denne forstand blir verden det vi kaller den: sier Wold at Wærness er en metafysiker, er han det, sier jeg at han tvert i mot er en materialist, er han det, akkurat da, i mitt språk.
     Også i andre tekster har Wærness vektlagt den dynamikken i språket som er skapelse. Når vi bruker ordene, skjer det noe, når vi navngir en ting, finnes den - på en måte. Dette er både en forbannelse og en frelse - men det er ikke metafysikk! Det er en bokstavelig behandling av språkets makt til å skape verden - og en erkjennelse av at vi på sett og vis skaper verden hver gang vi bruker språket.

Den sikreste måten å kneble disse for meg uhyre sofistikerte og tankevekkende eksperimentene er å avfeie dem som knelende for utrangert filosofisk tankegods. Det forundrer ikke meg at Gunnar Wærness i et intervju uttaler følgende - i Bendik Wolds sitat: »Da tenker jeg 'fuck hele det offentlige rommet'«.



←  Till artikelarkivet