Jeg døper en øy
Anja Høvik Strømsted Kritiker #20-21, oktober 2011Mitt Liv (Lyn Hejinian) og Silsie (Marie Redonnet) er to øyer med store avstander hav i mellom seg, som jeg på mitt skrivebord griper etter med venstre og høyre hånd.
Lyn) Bollen försvann i ett myrtensår. Jag befann mig i ett rum med de detaljer av vilka en senare nostalgi skulle kunna bestå, en bortskämd barndom. De sitter i korgstolar vilkas ben har sjunkit ner olika djupt i marken, så att var och en sitter något lutande och med en hållning som kompenserar för detta. Korna värmer upp sitt eget stall. Jag tittar snabbt på dem och det får det att verka som om de rör sig.
Ana) Charles og Dob vil lære meg om livet. Det er fordi jeg ikke kan noen ting. Det er som om jeg ikke visste noe før Weyport. Varmen gjør Dob stille. Det er bra å ha det kjølige huset å trekke seg tilbake til. Det er feil å ikke kysse synes jeg. Men Dob kan ikke gjøre feil for hun forstår ikke. Jeg vet ingenting om verden, og jeg er mer opptatt av Dob enn av politikk, men jeg forstår meg virkelig på Dob. Vi er allerede et kyss. Men inne i et skall.
Silsie) Silsie og jeg ble kjent med hverandre på Pensjonatet i Sian, hvor vi vokste opp. Vi var akkurat like gamle og het det samme. Det gjorde oss uatskillelige. Vi ventet på å bli myndige, så vi kunne reise til det nye kontinentet. Om søndagene gikk vi og så Providence, båten som går i rute mellom Sian og det nye kontinentet, legge fra. Det var den båten vi skulle ta den dagen vi ble enogtyve. Hva annet kan du gjøre i Sian, sa Silsie, enn å gå ombord på Providence? For å forberede oss på den store reisen, hadde vi lært språket på det nye kontinentet. Det var det eneste språket vi snakket oss imellom.
Men nå som Silsie er død, hva skal jeg med språket på det nye kontinentet, når jeg ikke har noen å snakke det med? Etter at Silsie døde, er det som om det nye kontinentet ikke finnes lenger.
Dob) Charles fikk bestyrerinnens pickup når hun reiste. Det er en lukket pickup med blå-brunrutete seter. Han kjører den ut av garasjen. Det er ikke fordi vi skal på kjøretur. Ana ville sitte i den. Ana kan ikke kjøre bil. Hun setter seg inn og jeg setter meg i førersetet. Det er merkelig å sitte i bestyrerinnens gamle pickup. Men nå tilhører den Charles. Det er fin bil. Charles går inn og kommer tilbake med en bøtte vaskevann. Alt ser skittent ut gjennom vinduene. Nøkklene ligger framme i bilen og Ana tar dem opp og leker med dem. Når hun ser meg i pickupen kan hun ikke la være å snakke om hva hun har lyst til å gjøre med meg.
Ana) Vi overnatter hos Charles. På gjesterommet ligger Charles postkortsamling. Jeg ser i den for ikke å virke krevende på Dob, for at Dob skal kjenne seg fri i det som er vårt felles rom. Vårt felles rom skal være som en sommer i sommeren. Hun skal ikke behøve å bli engstelig. Jeg tar med et postkort fra Amerika i sengen, av en ugle. Jeg kjenner på umuligheten, som en mur i veien. Jeg vil eksplodere alle steinene i oss.
Silsie) Det var bestyrerinnen på Pensjonatet som sa, etter at Silsie døde, at jeg var som skapt til å bli lærer. Jeg satte meg ikke opp mot viljen hennes. Jeg vet ikke hva det vil si å ha en vilje.
Det eneste Silsie etterlot seg da hun døde, var poesiheftet sitt uten et eneste dikt, bare Dolms skrevet på første side. Hun visste ingenting om Dolms, annet enn at det var der hun kom fra. Dolms er veldig langt fra Sian.
Jeg gikk på reisebyrået for å hente togbilletten. På døren til reisebyrået står det: Sjø og land, alle reisemål.
Dob) Charles mener Ana burde ta førerkort for å kunne kjøre pickupen. Det har blitt ettermiddag og kjøligere, og vi går tilbake til pensjonatet. I natt skulle jeg ønske vi hadde dobbelseng. Lyden av havet er der fortsatt, men ikke så nær som hos Charles. Når Ana og bestyrerinnen dro på tur kjørte de alltid i pickupen. Jeg har ikke vært på alle de stedene de var. Hele uker ventet hun på å dra med henne på kjøretur med labradoren i baksetet. Det var ikke så ofte det passet siden det var så mye arbeid på pensjonatet. Men det ble mindre å gjøre når sommeren var over.
Lyn) H ärifrån liknar varje dag en liten båt och alla dagar drivs och gungas fram och tillbaka över en väldig och avlägsen vik i blått, grått, grönt. Vi var som knubbiga fåglar längs stranden. Dimensioner, livslängd, färg och njutning. Så om jag avslöjar mina avsikter för dig, tvingar jag mig själv att hålla fast vid de avsikterna. Jag ville se en puma men fick nöja mig med en tvättbjörn. Hunden var svartsjuk och låtsades halta. Dimman var så lätt att den var mer som en lukt än som en textur i luften, en lukt av sjögräs och rosor som växte sig så märkvärdigt röda och rosa och gula i den sandiga jorden. Det var nästan något religiöst med det, något hedniskt, något otillräckligt. Det var det våglika avbrott i mina känslor som jag kanske hade längtat efter att återfinna.
Silsie) Reisen tar to dager. Sian ligger helt i vest, der hvor kontinentet stikker ut mot det nye kontinentet. Jeg har alltid husket himmelretningene fra geografien. Jeg skal reise helt ytterst fra vest, mot øst, for første gang. På skrå mot øst.
Jeg bytter tog i Texe. Texe ligger akkurat midtveis. Jeg fikk et jernbanekart på reisebyrået. Texe er det eneste jernbaneknutepunktet på hele kartet. Jeg skal overnatte der. Toget til Dolms går ikke før neste morgen. Det blir min første natt utenfor Sian. Billetten er bare en vei. Det er en rød billett hvor det står: Sian-Dolms over Texe.
Carla) Betty har aldri vært et turbarn. Det var alltid enklest å bli hjemme. Hun må ha snublet på klippene. Det er det de antar. Hun hadde drevet med havet et stykke da de fant henne. Det er to uker siden hun døde. Ana og Dob har bodd på hotellet de siste dagene, det er fint for meg å få pratet med dem om Betty, så det ikke gjør meg helt stille.
Silsie) Jeg blir helt beveget av å være på stasjonen i Sian før det er blitt lyst. Den lukter en egen blanding av sjø og jern. Det er en endestasjon. Havnebygningen ligger vis à vis jernbanestasjonen, på den andre siden av bulevarden. En trenger bare å gå over gaten for å komme fra jernbanestasjonen til havnen.
Gjennom glasstaket i stasjonen kan jeg se stjernene i tåken; de slukner en for en fordi det er like før soloppgang. Sjøfugl og fugler fra land kretser over taket. Det er møtestedet deres.
Ana) Været har forandret seg. Charles sier at det vil storme opp. Det gjør meg ingenting. Jeg lengter litt etter en storm. Alt vannet som rører seg. Nå er det innsektene som rører luften. Nå som gjesterommet er så fint skal vi ikke til pensjonatet mer. Bare for å hente tingene våre. Siden det er så rent og fint, får Charles lyst på besøk. Så vi ber Carla og Betty på middag. Jeg dusjer og går opp og låner en truse, og en av Charles store skjorter. Vi må til pensjonatet å hente klærne våre, så vi gjør det med det samme. Charles gir oss nøklene til pickupen. Jeg føler meg merkelig attraktiv i den store utvaskede skjorten og de nakne beina, eller så er det pickupen. Vi har åpne vinduer og når vi kommer inn til sentrum hører vi båtmotorene ruse.
Lyn) H imlar är denna myoptikers terräng, ögon är perceptionens tjänare. Detta är, så klart, en dikt, undersökningsmodellen. Av döden på väg mot livet. Var då Lucretius elitist. På den vita tavlan i köket gjorde vi minnesanteckningar och lämnade meddelanden, och det här berättade för mig att majonnäsen var slut och att blåmögelosten var äcklig: galgen, p, o, c. Jag skrattar som om mina grytor var rena. Om verkligheten forsöker uttrycka sig i ord tar den sannerligen en ordentlig omväg. Den oundvikliga känslan är en förberedelse, och mycket av det jag ser vill jag göra.
Silsie) Siden Silsie døde, er det som om jeg er dobbelt så gammel, Silsies alder pluss min egen. Å føye hennes alder til min, er min måte å leve med Silsie på nå som hun er død. Det er derfor jeg føler meg eldre enn jeg er. Monsieur Codi market det fra første stund. Det er derfor han forteller meg tankene sine. Han har heller ikke sin egen alder. Tidsforskjellen på uret hans er et bevis på at han henger etter tiden. Han henger etter, mens jeg ligger foran.
Carla) Ana sitter på trappen utenfor hotellet, det er hun ung nok til, vi gjorde det da vi var unge, spredt ut på trappetrinnene med brede bein. Betty, som Ana, på det fremste trappetrinnet, med albuene på knærna og det lange håret hengende ned mellom beina. Ana har sagt at vi kunne ha reist til NewFoundland sammen. Jeg og Ana og Dob. Jeg synes det er en god ide. Newfoundland var langt før i tiden. Nå som Betty har dratt så langt som til døden, er Newfoundland ingenting. Jeg liker Weyport, men det er ikke annet enn hav. Jeg vil gjerne padle i kano med Ana og Dob i Newfoundland blant fjellene og de grønne skogene. Jeg sier til Ana at vi kanskje kunne hatt et hjem som var åpent for andre kvinner, hvis andre ville komme å være en stund.
Fra Afognak til Kanatak i en kajak med fru Feather og Fru farmer - alle slags assosiasjoner er mulige. Dob har fått napp på et hus i Newfoundland, i Chaseybonne. De skal sende oss bilder, og det fulgte med en bil med lasteplan, men det er ikke sikkert den er i noen god stand. Nå gleder jeg meg. På vei kan vi se hvaler som hopper opp og dykker ned i vannet. Jeg ville aldri funnet på dette alene, uten Ana og Dob. Nå når vi har ideen om å gjøre huset i Newfondland til et sted for flere kvinner, så er det som om vi tre heller ikke er alene om å gjøre det. Det hadde ikke skjedd om ikke Betty døde. Det er ikke noe som kunne planlegges. Et uvær har drevet inn - blåsvarte skyer og vind. Det som er igjen av sommeren er rester. En dur blir til slutt en dis. Glass som slipes og formes av havet finns i mengder på strendene. Det er som om man dukket ned i vannet og ble blind av tårer. Det finns ingen ensomhet. Den begraver seg selv i sannferdighet. På midten av havet boltrer hvalene seg i bølgene og tangen
»Lyn« er utdrag fra Mitt Liv (Lyn Hejinian, oversatt av Niclas Nilsson, Modernista, 2004), »Silsie« er utdrag fra Silsie, (Marie Redonnet, oversatt av Mona Lange, Gyldendal 1997), »Ana«, »Dob«, og »Carla« er utdrag fra Ana (eller Chaseybonne forfattere), Anja Høvik Strømsteds pågående roman. Siste avsnitt er gjort spesielt for denne teksten og er utdrag fra alle tre forfattere.
← Till artikelarkivet